20. mars 2001 undertegnet styreleder Torgeir Stensrud, styremedlemmene Trond Kristoffersen, Svein Ribe Andersen, Tønnes Thomstad og administrerende direktør Øivinn Brudevoll Finance Credit Norge ASAs regnskap.
Regnskapet viste et eventyrlig resultat på 50 millioner kroner før skatt av en omsetning på 91 millioner kroner. Og suksesshistorien kunne videre skilte med knapt en halv million kroner i tap på kundefordringsmassen pålydende hele 611 millioner kroner.
Ikke et ord var nevnt om at selskapet, som offisielt livnærte seg på å kjøpe forfalte fordringer til underpris, hadde et tilgodehavende på søsterselskapet Finance Credit Group på 411 millioner kroner.
Til nå er det hevdet at ingen - foruten Kristoffersen og Stensrud og revisorene fra KPMG - mistenkte at selskapets fordringsmasse ikke utelukkende bestod av "friske" fordringer. Dette til tross for at tidsskriftet Kapital allerede sommeren 2001 - etter enkel hoderegning og med begrenset informasjon - påpekte at selskapets omsetning umulig kunne tilsi at det fantes "friske" fordringer for mer enn 200 millioner kroner.
Enkelt forklart i Kapital; selskapets opplyste selv at de kjøpte fordringer for 1,5 milliarder kroner årlig. Med en normal omløpshastighet, det vil si at man innkasserte utestående beløp i løpet av 30 dager, så skulle fordringsmassen vært mellom 100 og 200 millioner kroner. Ikke 611 millioner kroner!
Noen måneder senere påviste Kapital under overskriften "Når sprekker Finance Credit-boblen?" hvordan Finance Credit bevisst vegret seg for å ta opplagte tap i 40-millionersklassen. Fremdeles uten at noen reagerte.
Så hvor lå alle "pengene" som Finance Credit Norge bokførte i sin balanse? Jo, i selskapet Finance Credit Group - et selskap angivelig ingen av de berørte parter skal ha kryssjekket. Hvorfor er et foreløpig ubesvart spørsmål, for her lå det mye snacks.
Selskapet hadde en goodwill på 567 millioner kroner etter at man kjøpte Stensruds og Kristoffersens dårlig drevne selskap fra England, Finland, Danmark og Norge, og ellers kundefordringer for 343 millioner kroner. Det var altså verdiene.
Selskapets gjeld var på 895 millioner kroner. Av dette skyldte man Kristoffersen, Stensrud og "øvrige nærstående selskap" 468 millioner kroner. Så godt som all annen gjeld var altså til Finance Credit Norge ASA.
Men den som sover synder kanskje ikke? Uansett, hverken styremedlemmer eller utlånskåte banker tok seg bryet med å lete etter de virkelige årsakene til suksessresultatene. Da var det langt enklere å svelge forklaringer som at "andelen utestående fordringer aldri er normalfordelt".
At Trond Kristoffersen alene skal ha forvaltet nærmere en milliard kroner i Finance Credit Group, som senere ble innfusjonert i Finance Credit Norge, lot øyensynlig heller ikke til å vippe noen av pinnen. Før det var for sent.
Bjørn Olav Jahr.