Det er positivt av Norge å låne penger til Island, men det må følge med styrekompetanse. Når pengene skal brukes på Island, må vi kreve at det er minst et norsk styremedlem som får plass i styrerommet når støtte tildeles f eks en bank av den Islandske stat. I Norge har vi vært gjennom en bank krise og vi har styreledere og medlemmer med god erfaring.

Ansvaret for at bankene gikk over styr ligger hos styrene. Som initiativtager til Årets Styreleder Pris på Island i 2006 slo det meg at de islandske bankene hadde egne sider over de prisene som de hadde fått fra internasjonale virksomheter. Dette gjorde at vi i juryen utelukket bankenes styreledere som kandidater, og vi tror at de mistet noe av bakkekontakten av all hyllesten. De følte seg uovervinnelige.

Nå trenger Island objektiv styrekompetanse for å komme på fote. I Danmark så styrene at det ikke kunne gå bra på Island, og det kom mange kritiske artikler. Islendingene klarte ikke å ta imot kritikken og kallte det ondsinnede rykter for å ødelegge. Resultatet ser vi i dag, det er få hvis noen virksomhet som har tapt på islendingene i Danmark.

Kunne bankstyrene på Island sett noe av konsekvensene av sin vekststrategi med nordiske personer i styrerommet?
De hadde sin største ekspansjon i de Nordiske land og det hadde vært en stor korrigering om halvparten av styret hadde vært fra de nordiske land. Sammensetningen i 2006 var bare islendinger i bankstyrene når veksten var på sitt verste, på slutten kom det f.eks en person fra Norge inn i Glitnir styret men "en svale gjør ingen sommer".

Vår erfaring fra næringslivet på Island i 2006 var at det var meget lukket og vi fikk få svar fra styremedlemmer sammenlignet med de andre nordiske land ved evaluering av kandidater til Årets Styreleder Pris. Styrekulturen var lite åpen for kritikk. Dersom man hadde andre meninger, burde man forholde seg taus. Det går også rykter om at islendingene ikke tålte at medarbeidere i Norden var pessimister, de ble bedt om å slutte.

Resultatet av dyre oppkjøp ser vi resultatet av nå, tidligere BN bank blir solgt til spotpris 300 mill kr til en norsk bank, kjøpsprisen var 3,3 milliarder kr for islendingene. Glitnir Sverige blir solgt for 60 mill kr etter oppkjøp av islendingene for 400 mill kr. Hurtig lån fra den norske stat med styrekompetanse hadde ikke hatt problemer med å se at å vente med salget av disse virksomhetene, hadde gitt kreditorene og det islandske folk en dividende utover 10-15%% som salgsprisen har vært. En av de viktigste erfaringene fra den norske bankkrisen var: "Vent med å selge aktiva til man er gjennom det verste krisetidspunktet".

Min konlusjon er at styrekompetanse må følge kronene Norge gir i lån til Island, slik at det ikke selges oppegående virksomheter til spotpris og at de strategiske beslutningene som nå er så viktige, fattes av styreledere/medlemmer med nordisk kompetanse og uten bindinger internt på Island. red Gunnar Eckbo